Smilefjes ved Sjøbadet: Moss, smilets by

Smilefjes. Bronseskulpturene «Smilende kunst» skal plasseres i vannet på Sjøbadet. Siste finpuss på leirehodene og klargjøring på støperiet i Italia.

Smilefjes. Bronseskulpturene «Smilende kunst» skal plasseres i vannet på Sjøbadet. Siste finpuss på leirehodene og klargjøring på støperiet i Italia. Foto:

Av
DEL

LESERBREV Så er det endelig klart, Moss kan kalle seg Smilets by! Ingen flere hindringer for den allerede svært så berømte installasjon på Sjøbadet. Sjelden har man vel opplevd en sak hvor politikere i byen har vært så samstemte, saken har gått greit gjennom i flere utvalg, og det siste nå var et positivt dialogmøte hvor alle virket forlikte. Og det skal vi jo være glade for, etter den opprivende striden i forbindelse med jernbaneutbyggingen er det endelig noe politikerne kan samles om.

Kanskje disse fire hoder kunne bli den nye logoen på kommunens brevark som erstatning for kråka og den omdiskuterte sporen? Og argumentene for å få satt opp dette kunstverk nettopp på Sjøbadet er jo til dels svært gode.

Skal bare nevne to som ifølge avisen ble tatt frem på dialogmøtet:

Når de har fått lov må vi også få lov. Dette er så selvsagt at til og med ethvert barn i barnehagen skjønner det (og bruker det) selv om vi voksne av og til prøver å si noe annet. Når ikke Krigsseilermonumentet er underkastet en kunstfaglig vurdering skal hvert fall ikke vårt heller være det. At vårt riktignok blir langt mer synlig og oppsiktsvekkende der det står ute i vannet midt i utsikten og opplyst om kvelden får så være, (1-0 til oss, he,he). Noen mener visst også at det er malplassert. Men da har vi neste argument.

Det er helt avgjørende at det står ute i vannet på Sjøbadet, i vekslingen mellom flo og fjære. Det er en del av det kunstneriske uttrykket får vi høre. Dette har faktisk ikke kommet ordentlig frem i debatten tidligere. Men tenker man etter er jo dette genialt. Vi snakker om fire gamle menn med en fot i graven etter et sikkert ganske strevsomt liv, og likevel smiler de. Men nettopp tidevannet kan understreke dødens alvor i dette. Ved lavvann vil hodene stå på stake, en tydelig påminnelse om at verden ikke bare er god, ved høyvann er de halvveis druknet som de stakkars mennene på Skratteskjær som Snorre skriver om. Også dette en sterk påminner om døden og livets forgjengelighet.

Så da er det bare å bøye seg i støvet, eller rettere sagt sanden, i takknemlighet for gaven og vente til mai neste år. Bare synd det er så lenge til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken