I disse ferietider er det litt befriende med den friske debatten rundt kunstinstallasjonene som er planlagt på Sjøbadet. Argumentasjonen er ærlig og ektefølt på begge sider, og det er tydelig at begge sider ønsker det aller beste for byen. Også politikerne legger godsiden til for å finne en løsning.

Men hva blir resultat av disse tre kunstverkene på «samme scene»? I kontrapunkt som det så fint heter på kunstspråket.

Jeg har mine meninger om kunstnerisk kvalitetsforskjell på de tre, men slik er det jo med kunst. Vi mener forskjellig. Men en ting kan vi være enige om: kunstutrykk på samme sted og tid kommuniserer med hverandre. Om man ønsker det eller ikke. Det er derfor vi har kuratorer, scenografer og regissører. Er så Norwegian Lady, krigsseilermonumentet og smilefjesene samlet og relatert til det samme havet/stranden (scenen) en god ide?

Jeg jobber til daglig på Det Norske teatret i Oslo, og en tidligere kollega på teatret, Harald Heide-Steen jr. hadde i sin tid mye moro med et av datidens motebegrep; «oppsøkjande teater». Her skulle publikum få oppleve teater på steder de ikke forventet det. Dette ble raskt omdøpt til «påtrengjande teater», og humoren satt løst da absurde eksempler utfoldet seg - som høytidelig deklamering av Shakespeare i boligentreen til stressede barnefamilier på vei ut til barnehage og jobb. Fullt så langt går vel ikke disse tre kunstverkene på Sjøbadet, men litt ufrivillig påtrengende kan det nok bli. Ikke for alle, kanskje, men i alle fall for mennesker som meg selv – som besitter litt livlig fantasi. Fantasi og kunst er uløselig knyttet samen, så det må vel være selve hensikten?

– Jeg tror ikke det finnes noe som heter finkultur og folkedyp når det gjelder kunst

Hva kan uttrykket så bli av dette trekløveret på samme scene? La oss se på rollegalleriet og hva de representerer.

Først har vi The Norwegian Lady som i respekt og sine fineste klær står og ser utover mot horisonten, hånden under ansiktet antyder gråt. På den andre siden av havet står en tilsvarende Lady som også ser mot horisonten, men likevel mot det samme havet. Begge i sorg og lengsel over noen som druknet eller er savnet på havet.

Så har vi et krigsseilermonument som også symboliserer tap og lidelse, men på en mer brutal og direkte måte i form av sammenfiltret vrakgods. Til sammen utgjør de to kunstverkene et ganske sterkt uttrykk. De flestes fantasi vil i møte med disse to assosiere noe i retning av tap, lengsel, savn - og tragedie. Norwegian lady er mildere, hennes lengsel og sorg rommer håp, men sammen med krigsseilermonumentet blir uttrykket mer nådeløst. Noen vil kanskje spørre seg om dette korresponderer med bruken av stedet – den mest besøkte stranda i byen med blått flagg, barnelatter og glede, sol og sommer. Andre vil si at det nettopp er målet og meningen, det gir dybde, håp og mening. I mørke vinterkvelder ekstra virkningsfullt. Alt bra så langt, synes jeg.

Smilende fjes på Sjøbadet: Kan gå på et økonomisk undervannsskjær

Så kommer jokeren i teatertablået: de fire smilefjesene. Uten å gå inn på kunstnerisk kvalitet eller maritime utfordringer kan man slå fast åpenbare teatrale virkemidler i dette verket: de gamle ansiktene smiler/ler og dette kan oppfattes som hjertelig hvis de f.eks. svømmer og bader, eller litt grotesk hvis de ikke har det så artig. Mye peker på at de uttrykker mest av det siste; ingen hender som antyder at de plasker, leker eller svømmer og de lengst ute står dypere enn de nærmere land, og de «går» i samme retning. De går altså ikke ut i havet, men opp av havet. Er det mange flere på vei? De er plassert gradvis dypere og antyder nettopp det. De smiler/ler selv om halve ansiktet er under vann. Flombelysning i mørket vil nok forsterke inntrykket. Hvem kan smile/le når de ikke puster og kommer gående fra under havet? Alt dette er velkjente teatrale virkemidler.

«Norwegian Lady» får ny nabo på Sjøbadet

Alle fire ler i retning de to andre kunstverkene på land, og nå blir det sterkt. Spørsmålene hagler: hva ler de av mot det triste og alvorlige de andre to representerer? Er de krigsseilerne eller de omkomne selv - eller ladyens pårørende? De er gamle, har de blitt gamle under havet? Hva vil de nå? Besøke ladyen? Søke ly under vrakrestene på land? Ta hevn for urett og glemsel? Jeg gir meg før fantasien får vinger. Uansett, hva vil man nå sitte på moloen og fantasere om?

Er dette «Velkommen til påtrengjande teater på Vårli», eller bør man sette opp et skilt som sier: «I respekt for krigsseilere og savnede sjømenn, vennligst legg igjen fantasien hjemme»? Personlig liker jeg teater best når man oppsøker det selv - helt frivillig.