I sommer har jeg syklet rundt i Moss. Jeg føler selv jeg er i grei form, men på vei opp Helgerødgata ble jeg nesten kjørt ned bakfra…. av en syklist som bare feide forbi meg. Hei, skjerp deg, ropte jeg. Da snudde han seg og tittet rart på meg – ristet på dobbelthakene sine – før han ga gass med el-sykkelen og forvant opp bratthenget.

Jeg prøvde å få opp dampen. Men snart hang tunga som et slips. Det var en traumatisk opplevelse. Mulig at formen er enda dårligere enn jeg trodde. Men er el-sykler egentlig mopeder og burde de derfor holde seg unna fortau og sykkelstier?

Nei, da var det enklere forhold før disse elektrifiserte tohjulingene kom på banen. I oppveksten ønsket jeg meg en Apache Cross. Du vet den tøffe sykkelen med langt sete og speedway-styre. En kompis hadde til og med en revehale på en sånn.

Jeg var grønn av misunnelse og måtte trøste meg med den tidens lesestoff, nemlig Sølvpilen. Ja, for ikke å snakke om Månestråle, da. Ei mer snerten snelle i hjorteskinnsdrakt var det vel ikke mulig å oppdrive – i hvertfall ikke på Mosseskauen.

Men tilbake til sykkeltrendene. Etter Apache og Tomahawk syklene (sistnevnte ble for øvrig trukket fra markedet på grunn av elendige kjøreegnskaper) gikk jeg for en klassisk og solid DBS sykkel. De er forresten blitt populære i Oslo igjen.

Deretter skaffet jeg meg en kombi-sykkel. Den var praktisk, men man måtte jo trå litt ekstra. Derfor forsvant disse syklene fra sportsbutikkene etter hvert, men mange brukte dem på hytta i stedet. Nå har de fått sin renessanse og er blitt populære på Frogner og i andre grisgrendte strøk.