Gå til sidens hovedinnhold

Tid for skifte til økt anstendighet

Leserbrev

Vi står foran en stortingsvalgkamp der alle aktørene vil «spisse» budskapene sine og gjøre sitt ytterste for å forsterke meningsforskjellene. Er det virkelig dette vi i Norge har behov for akkurat nå? Det iskalde debattklimaet og de hatefulle ytringene som florerer i kommentarfelt og i sosiale medier, har ikke vokst fram av seg selv. Ugresset er i stor grad sådd av folkevalgte politikere som i sin iver etter å skille seg ut fra sine konkurrenter har valgt å ta i bruk en stadig skarpere retorikk. Utviklingen er gjødslet fram av aviskommentatorer og PR-rådgivere som en holdningsløs heiagjeng. «Tydelig», «kraftfull» og «kompromissløs» er blitt honnørordene som jager de folkevalgte inn i et rotterace der det skal snakkes i stadig større bokstaver og ropes med et stadig økende volum.

Er det rart at folk flest følger etter når de skal sette seg ned ved sine egne tastaturer? Er det rart at det kan renne over for noen av disse, som ikke er rutinerte debattanter, som ikke har like bredt ordforråd som profesjonelle kommentatorer og som dermed tar i bruk ord som kan fremelske trusler og vold?

Når «rating», «klikk» og «likes» er blitt vår nye harde valuta, mister vi ikke bare anstendighet i debatten og formidlingen, men vi mister også evnen til å oppfatte nyansene og interessen for å skape kompromisser, fordi oppmerksomheten hele tiden dras mot ytterlighetene. Kommentatorer som vurderer politisk ordskifte på samme måte som om de refererte fra en boksekamp mellom Tyson og Spinks, bidrar til å forsterke tendensen; det er mengden rennende blod som avgjør vinneren. Sannheten taper, fordi sannheten faktisk ligger i nyansene. I den nye medielogikken taper de som insisterer på å forholde seg til nyansene, og en av dem som har tapt mest er Jonas Gahr Støre. Støre må tåle å bli omtalt som «tåkefyrste», når han nekter å male verden i svart eller hvitt, eller opptre like «kraftfull» og «kompromissløs» som kommentarfeltene krever. Spørsmålet er likevel om ikke Norge i dag trenger Jonas Gahr Støre mer enn noen gang, fordi vi trenger mer anstendighet og en større vilje til å se en helhet.

Skal noen hevde at Erna Solberg er uanstendig, eller gi henne direkte ansvar for spredningen av hatefulle ytringer? Nei, selvsagt ikke. Men samtidig må det være mulig å hevde at statsministeren før det hadde gått sju år av regjeringstiden, kunne vært mer aktiv i å sette ned foten når åpenbare grenser ble overtrådt, og ikke bare nøye seg med sin faste «jeg ville ikke selv ha brukt de ordene», som slett ikke viser vilje til å ta avstand fra meningsinnholdet. Sylvi Listhaugs meningsfeller var så avgjørende for å bringe Erna Solberg til makten at hun aldri valgte å legge seg ut med dem, og denne utelatelsen har selvsagt også en pris.

Verden er mer komplisert og sammensatt enn den vi ser ut fra vårt eget vindu. De klare «énsakspartiene» og de politiske lederne som først og fremst snakker til egne kjernetropper, farer selvsagt ikke med løgn når de beskriver virkeligheten slik de selv ser den. Men de presenterer heller ikke hele sannheten, der det lille bildet henger sammen med det store, og der hverdagen vår i vårt eget lokalsamfunn henger sammen med det som skjer nasjonalt – og internasjonalt.

Noen av oss har kanskje litt for ofte sammenlignet fotballen med politisk samfunnsutvikling, men det er i alle fall sånn begge steder at stillstand er det samme som tilbakegang. For å ta vare på tryggheten i gode lokalsamfunn, trenger vi å endre oss; skape nye næringer, legge til rette for en ny bruk av ressursene havet representerer og utvikle en ny utnyttelse av teknologien som ga oss oljeeventyret, slik at vi kan oppleve nye arbeidsplasser med det grønne skiftet. Og samtidig: Hvis tryggheten i gode lokalsamfunn skal være noe vi alle får føle at vi tar del i, trenger vi å vedlikeholde vårt felles moralske kompass, der solidaritet står som en viktig verdi, og evnen til å bry seg om andre blir like viktig som konkurransen om å være strengest mot mennesker i nød, eller til å vise sterkest evne til mistro til andre. Jonas Gahr Støre er den eneste statsministerkandidaten som forfekter solidaritet som en viktig verdi. Hvis solidaritet kunne komme på moten igjen, ville dette i seg selv gjøre et regimeskifte ønskelig.

Kommentarer til denne saken