I ditt debattinnlegg på Moss Avis 19 oktober skriver du om demokrati i verden og lokalt.

Les Ekrolls innlegg her: Om de frie valgs privilegier

Innlegget ditt er interessant lesing, og jeg støtter deg helt på at engasjement i befolkning er et godt tegn for lokaldemokratiet. Men så blir jeg litt usikker på hvor du vil videre i debattinnlegget når det vinkles fra demokrati til gryende opprør.

Et av spørsmålene du stiller er «hva er det som gjør at brukere i dag av BPA tjenester reagerer på kommunens forslag om å ta tilbake arbeidsgiveransvaret for private aktører?»

Dette vil jeg gjerne svare deg på.

Vi reagerer på kommunens forslag fordi vi er redde og bekymret for det likestillingsverktøyet vi er helt avhengige av i hverdagen.

Vi er bekymret og redde for at kommunen konkluderer med at de vil ta over noe de per i dag ikke har nok kompetanse på og forståelse for.

Vi er bekymret og redde for budsjettet kommunen har satt opp med tanke på å ta over driftsansvaret for pr i dag 49 BPA ordninger fra ideelle organisasjoner og private aktører.

Vi ser at dette budsjettet ikke inkluderer 24/7 telefonstøtte fra arbeidsgiver for vedtakseiere/arbeidsledere/assistenter. Vi trenger at arbeidsgiver er tilgjengelig når vi er på jobb. Mange arbeidsledere har andre jobber kl 08-16, og må ivareta det administrative i arbeidslederoppgaven på kveldstid. Arbeidsledere i BPA-ordninger er ikke ansatt hos arbeidsgiveren sin og gjør en ulønnet oppgave med mange administrative og personaloppgaver. Dette må gjøres når det passer inn i vedtakseier/arbeidsleder sin hverdag, en del av brukerstyringen.

Når det skjer noe akutt fredag ettermiddag, lørdag formiddag eller første juledag, må arbeidsgiver være tilgjengelig for vedtakseier/arbeidsleder/assistenter. Det akutte tar dessverre ikke hensyn til når det passer.

Videre når det gjelder budsjettet kommunen har satt opp for en overtakelse av driftsansvaret for BPA-ordninger er det foreslått en betydelig reduksjon av driftsutgiftene. Det gjør oss redde og bekymret når de ønsker å redusere et viktig likestillingsverktøy som dette er. Driftsbudsjettet er det vi bruker til å kunne ha med assistentene på reiser, på kafé, på ferier, på besøk, reise på hytta, for å kunne gjøre alt det alle andre tar som en selvfølge og kan gjøre helt på egen hånd.

Vi er videre bekymret og redde for hva som skjer ved en ansettelsesstopp i kommunen, og hva som skjer når det er overtallighet et sted i kommunen. Hva skjer hvis en vedtakseier flytter eller dør? Hva tilbyr kommunen disse assistentene da? De kan ikke plasseres i en annen BPA-ordning som akkurat da trenger flere assistenter. De kan gjerne søke seg til denne stillingen, med det er opp til vedtakseier/arbeidsleder om noen av de er aktuelle.

Vi er videre bekymret og redde for hva som skjer hvis kommunen mangler ansatte til en annen avdeling midlertidig eller akutt, f eks som ved korona-testsenteret nå. Vi er livredde for at de da vil si at assistene må bidra andre steder, da de er kommunalt ansatte. Vi vet at dette allerede har skjedd med mennesker med assistansebehov i Moss kommune.

Og når det gjelder de ansatte er det flere ting vi er bekymret og redde for:

Noen assistenter i BPA-ordninger har presisert at de ikke ønsker å være kommunalt ansatte.

Noen assistenter i BPA-ordninger jobber både i kommunale stillinger og som assistenter. Hva hvis BPA driftsansvaret overtas av kommunen og assistentene jobber totalt mer enn full stilling en uke samlet på begge steder, og kommunen ikke ønsker å betale overtid? Hvem mister arbeidstakeren da? BPA-ordningen eller den andre avdelingen i kommunen?

Vi er bekymret for om kommunen vil ha de gode arbeidsverktøyene for arbeidsledere og assistenter, for å lage vaktlister, føre driftskostnader, føre fravær, medarbeidersamtaler og alt annet arbeidsledere trenger for å gjøre jobben sin.

Mange vedtakseiere/arbeidsledere er dessverre også svært redde og bekymret for et samarbeid med kommunen på dette området som er så inngripende i eget liv og familieliv, da mange har hatt et krevende forhold med kommunen og kjempet for de tjenestene de har. Dette må det vises stor respekt og ydmykhet for i denne prosessen.

Presisering: Når det gjelder BPA i Moss kommune så er det ikke å ta tilbake arbeidsgiveransvaret, dette er en oppgave gamle Moss kommune aldri har hatt innenfor BPA, kun Rygge kommune har hatt det før. Når Moss kommune har gitt konsesjon til BPA-driftsleverandører, har de krevd at de skal ha minst 3 års erfaring innenfor dette fagfeltet. Det eneste vurderingskriteriet var pris, dvs. at det var leverandørene med lavest pris som fikk konsesjon.

Moss kommune oppfyller altså ikke sitt eget krav til erfaring.

Kommunen vil ikke klare å levere samme likestillingsverktøy som vi alle har i dag med det budsjettet som er estimert. Ikke engang i nærheten.

Jeg vil avslutte litt i samme gate som deg: VI må kjempe for vårt demokrati og likestilling hver eneste dag. For oss med funksjonshemninger og oss pårørende er dette en kamp som dessverre aldri tar slutt, og det er vi utrolig slitne av å måtte prioritere inn ressurser til.

LES OGSÅ:

Ikke "alle skal med" i Moss

Om de frie valgs privilegier

BPA-ordningen: Lenge leve valgfriheten

«Jeg har disse menneskene rundt meg hele døgnet og kroppen min er ingenting uten hjelpen fra disse menneskene.»

Bønn fra pårørende: – Hvorfor ikke snu en annen stein?