Da Rådmann Arne Magnussen tente på ideen, fikk vi det største dugnadsløftet i byens historie hvor Moss Sangforening og kvinnegruppa i Arbeiderpartiet bokstavelig talt dro trillebørene. Det sies at dette var eneste gang Arne Magnussen hadde hatt gummistøvler på beina, men la det ligge.

Parken kom og ble en velsignelse for mange; alt fra gutta som kosa seg med en bokkøl ved furuleggen til småguttene i Bærja. Forleden tok Jan Christiansen meg med til sin barndoms grønne dal hvor han fortalte om sommerbrune guttekropper fra Bærja som befolka Nesparken.

Den gangen fløta man også tømmer i Vansjø. Ei tapper snekke tøffa tungt og saktegående med flere tømmerlenser bak seg forbi Nesparken på vei ned Mosseelva til Cellulosen. Noen stokker løsna under transporten og ble utmerkede flåter for småguttene. Bord, spiker og appelsinkasse til å sitte på fant de hos skraphandleren på Neset hvor det var et eldorado for fantasifulle flåtebyggere.

 

En dag lagde de seil til flåten.

Filt var et overskuddsprodukt som fantes rikelig i alle familier hvor forsørgeren jobba på Cellulosen. De fikk på plass ei mast og rigga til et filtseil. Nå var ikke gutta spesielt erfarne med seil og plutselig tok nordavinden et krafttak i filtseilet og flåten tippa noe voldsomt. Bikkja til Jan og de to gutta løp bakover på den delen av flåten som fremdeles var over vannet. Bikkja sto i vann til langt opp på raggen, og gutta fikk revet ned seilet i siste liten på den lokale Kon-Tikiflåten. Dermed la de om driften og gikk inn i passasjertrafikk i stedet.

Den gangen var Nesparken byens underholdningssentrum med jevnlig besøk av Leif Juster, Ernst Diesen og andre kjendiser fra hovedstadens revyscener. Telleapparatene sto i porten og var den direkte årsak og grunnlag for flåtetrafikken.

Gutta tilbød nemlig overfart med flåten mot femti øre per passasjer. Nå var ikke dette uten problemer. Voksne menn måtte ta av seg skoa og stå midt på flåten uten å rugge. Jan var skipper, satt på appelsinkassa med padleåra og syntes muligens det var ørlite komisk at voksne menn med oppbretta buksebein og hårete legger hoppa i land på glatte steiner.

En annen del av næringsgrunnlaget for gutta i Bærja var å hente øl til gjestene hos skraphandleren. Her oppsto en liten episode som Jan husker godt femti år etterpå og som vekker litt dårlig samvittighet.

Saken var nemlig den at selskapet hos skraphandleren besto av noen som gutta likte godt som for eksempel Holger. Han hadde alltid en godbit til bikkja til Jan. Andre i laget var mer biske og jagde gutta titt og ofte. Skraphandleren sjøl var av det milde slaget og så gjennom fingrene med at gutta forsynte seg med forskalingsbord og blekkplater til utallige hytter som hovedsakelig ble brukt til smugrøyking.

Episoden begynte med at gutta ble sendt ned til Johs. Myhrer i Kongens gate for å kjøpe noen hele bokkøl. Det var lite med alderskontroll for ølkjøp den gangen. De bak disken visste veldig godt at ølet ikke var til eget konsum, men ville bli satt til livs i bygningen nær fyllinga på Neset.

På veien fra Kongens gate og tilbake til de utålmodige og delvis tørste hos skraphandleren, fikk en av gutta en ondsinnet idé. Han foreslo at de skulle rulle ølflaskene nedover bakken ved siden av trafostasjonen hvor Moss Lysverker hadde sin oppstillingstomt.

De visste veldig godt at en slik rullings ville få fram djevlekreftene i ølskummet og sprute noe vederstyggelig. Og det var akkurat det som skjedde. Dessverre var det den snille Holger som trakk øljekken og fikk bokk-geysiren midt i fleisen.

Da gutta fikk igjen pusten etter å ha løpt med kjappe gutteskritt til et trygt gjemmested, senket roen seg, men det var ikke fritt for at sabotasjen gikk utover et par uskyldige.

«Og han Holger a`, gett,» sa en av dem med oppriktig beklagelse og stirra i bakken.

 

Nesparken var ikke bare idyll med bading om sommeren og hopping fra 10-meter`n. Når det saftige, grønne gresset hadde mista safta og gått over til brennbart gult, kom fristelsen til å sette fyr på herligheten. Det har alltid vært noe trolsk over tradisjonell bråtebrenning. Det var som en mannjevning med naturkreftene hvor det gjaldt å holde kontroll på flammetungene.

Alle gutter for noen generasjoner siden har opplevd denne spenninga, og utallige var utrykningene fra brannstasjonen til Ørejordet, Fjordveien og Malakoff-toppen hvor småguttene tapte kontrollen og løp panisk med brente øyenbryn og røyklukt i klærne. Slik også i Nesparken.

Jan og kameraten så med fascinasjon på det gule gresset i Nesparken ned mot Vansjø der gangbrua ligger i dag. Nedenfor området som Jan og kameraten hadde sett seg ut som utmerket sviområde, satt en gruppe Ulveunger og knøt knutene sine og øvde på tradisjonelle speideraktiviteter.

Brannen begynte pent. Flammene slikket åskanten, men plutselig ble de grove og slukte et tørt kratt med voldsom kraft. Kameraten reiv av seg den fine boblejakka og gjøv tappert løs på flammene. Nå snudde vinden litt og flammene rulla nedover mot ulvungene som så på troppsføreren.

Han la på sprang og kort tid etterpå hørte Jan og han med bare en svart stripe igjen av boblejakka, brannbilene ule. Dermed kasta de seg ut i Vansjø, svømte over og tok seg heseblesende ned til trelastlageret på Cellulosen og satt i underbuksene til tøyet var tørt nok. Vel hjemme kasta Jan et sky blikk på moder`n og lurte på om hun hadde hørt brannbilen?