Ja, hva skal man benytte som tittel i dette sammensatte collage av kunstobjekter. Sammensurium har blitt benyttet som en beskrivelse av smilefjesene og det kommer sikker fler etter som Sjøbadet stiger i popularitet, kunstnerisk for å si det slik. Det er også en utvikling i hvordan kunstobjektene skal bedømmes, spesielt smilefjesene. Den alltid tilstedeværende Kim Brandstrup avdekket at det er forskjell i kvaliteten på kunstobjektene. Vi beveger oss nå inn på de fagkyndige sitt område og det hadde vært svært interessant å få innblikk i hvordan kvaliteten stadfestes.

Brandstrup har allerede tatt det første skritt. De tre objektene har svært varierende kvalitet sier han, spesielt når de plasseres oppå hverandre. Dette er vel ikke vært i bildet tidligere. Det er vel sagt at det skal være tilbørlig avstand mellom dem. Det er nok smilefjesene, laget av Bruce Naigles, som kommer dårligst ut, tror jeg. Håper den Moss-baserte kunstneren tar det med fatning.

Smilefjesene. Hvordan kvalitetbedømmes så disse glade eldre herrene av de som hevder å ha greie på kvalitet. Det kan da umulig være uttrykket, er det da produksjonen. Er det kanskje kunstkjennerne som rett og slett ikke liker at fire eldre menn stiger opp fra dypet i den hensikt å innta Sjøbadet. Siden disse ikke passer sammen, som noen hevder, hvor lang avstand skal det da være mellom tre kunstobjekter i smilets by.

Når det gjelder smilefjesene som er blitt det vanlige navnet, så har de endret navn fra Troens Voktere da det var utstilt i Moss kirke til Smiling faces og Keepers of the faith. Tidligere har vi også kunnet lese om ansiktene, «ansiktene ga assosiasjoner om eldre mennesker som hadde vært eller er betydningsfulle i livet. Mennesker som viste livsglede og takknemlighet tross minner om krig og lidelse som del av sin livserfaring». For kunstneren Bruce Naigles ble det en dypere sammenheng mellom disse titlene som forvandlet kunstverket til et uttrykksmettet relieff i kirkerommet».

Går vi inn i materien er det altså ikke «bare» noen teatermasker, de skal også uttrykke livserfaring fra krig og lidelse. For å bruke Bruce Naigles egne ord; «I stedet for å kommentere galskapen av vår tid, ser jeg etter det som ofte mangler. En ro hvor en kan se livets bevegelse og igjen sette pris på det vakre i skaperverket».

Så da ligger vel uttrykket i samme gate som det krigsseilerminnesmerket forsøker å få fram. Det burde være åpning for begge deler.

Paul Åge Johannesens kronikk i Moss avis nylig gir en mer avbalansert måte å se de tre kunstverkene på, men den samme Johannessen er inne på at han har livlig fantasi så det er vel grunnen til at for ham er smilefjesene teater.

For en ikke-kjenner er det ikke de avanserte tolkningene som har størst betydning, enten liker vi det eller så liker vi det ikke. Smilefjesene er bare fire gamle menn som kommer smilende opp fra vannet. De sees langt der ute, de kan klatres på og stupes fra vil jeg tro. Krigsseilerminnesmerket hedrer krigsseilere fra Moss, hvor mange fant sin grav blant vrakgods på havet. Ladyen er en pen figur og pen i tøyet som Johannessen er inne på. Utover det er det et minne om en tragisk hendelse på sjøen da barken Dictator gikk ned utenfor Virginia Beach i 1891. At kapteinen hadde med seg kone og barn, som begge omkom, er trist i seg selv, men er det ikke i dag bare et minne om en båt som gikk ned for 130 år siden. På hver sin måte uttrykker de tre installasjonene historier vi godt kunne vært foruten, men vi vil alltid ha med oss.