Navn: Kristin Aarsbog, vertinne

Født: Oktober 1973

Bor: Øreåsen

Noen har spurt om jeg ikke synes det er feil å ha tittelen vertinne på jobben på Toyota. Men jeg synes ikke det, det er jo det jeg er. Jobben min handler ikke om å kunne mest mulig om bil, men å sørge for at kundene har det bra. Nå har jeg vært her i snart seks år og jeg gleder meg fremdeles til å gå på jobb hver dag. Det var forresten ikke gitt at jeg skulle ha så mye kundekontakt. I oppveksten var jeg både stille og sjenert. Og veldig liten av vekst, noe jeg fikk høre stadig vekk. Det var liksom innafor å si til tynne at de bare måtte spise mer, men jeg hatet det. Jeg spiste mer enn mange andre, jeg la bare ikke på meg. På ungdomsskolen ville jeg bli jordmor for jeg var så glad i barn. Men mamma minnet meg på at jeg ikke tålte blod, så jeg la fort de planene på hylla. Ha ha. Skolen var ikke mitt yndlingssted.

Vi flytta fra Øreåsen til Våler da jeg gikk i 5. klasse. I Våler var de kommet mye lenger faglig, så følte jeg ikke hang med og falt litt utenfor. På videregående på Kirkeparken ble det egentlig ikke så mye bedre. Jeg har problemer med kneskåler som går ut av ledd, og det skjedde selvfølgelig første skoledag, og jeg ble henta i ambulanse. Det ble krykker og gips i flere uker. Så fikk jeg kyssesyke og var i ferd med å gi opp hele skolen, men familien ba meg holde ut. Det gjorde jeg heldigvis, og begynte på advokatsekretærkurs etter endt artium. Det var veldig gøy, men vanskelig å bli ansatt uten praksis, så jeg fikk hospitere uten lønn hos et advokatkontor i Sarpsborg. Det ble inngangsbilletten til min første ordentlige heltidsjobb, for eiendomsutvikler Erik Bøhler i Oslo.

Kontoret lå på Aker Brygge, og vi jobbet med folk som Stordalen og Rimi-Hagen. Jeg var 24 da førstemann ble født og valgte å bli hjemme, og tok jobb som dagmamma. Det er klart jeg har savna tempoet i Oslo, men det er en tid for alt. Nå er jeg minst like glad i fritiden min som i jobb. Jeg har gifta meg på nytt, og blir bare mer forelska for hvert år. Vi overrasket alle med å gifte oss på Hawaii. Brudekjolen lå vakuumpakka i kofferten i tre uker uten at noen visste om det. Vi reiser mye, og i sommer håper vi fortsatt å kunne dra til Danmark, men drømmen om Karibia får vente litt. Nå er jeg heldigvis ikke sjenert lenger, og tror forresten jeg er født med et lykke-gen. Selv om ikke karakterene var de beste på skolen, fikk jeg alltid høre at jeg var sola i klassen, fordi jeg alltid smilte. Det gjør jeg hver dag.

Hvem vil du lese om?

To kommuner er blitt til én. I denne serien blir du kjent med noen av de fine folka som bor i den nye storkommunen. Vi samler alle intervjuene i et digitalt magasin ettersom de publiseres.

Oss i nye Moss del 1 med de første 100 intervjuene finner du ved å klikke her.

Oss i nye Moss del 2 er påbegynt og kan leses i her.

Hvem vil du lese om? Send oss tips her, eller til journalist Eva Nyhaug på eva.nyhaug@moss-avis.no