Gå til sidens hovedinnhold

Verdens Overdosedag 2021

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I anledning "Verdens Overdosedag", 31. August, ble jeg spurt om å holde en appell utenfor Stortinget.

Vi har også markert "Verdensdagen for selvmordsforebygging", 10. september, og 22. september skal "Pårørendedagen" markeres over det langstrakte land.

"Jeg ønsker å dele min appell med Moss Avis` lesere, kanskje jeg kan gi en og annen noen ord til ettertanke.

Mine tanker går til alle de som døde så altfor tidlig, og alle oss pårørende, som har mistet noen vi er glad i av overdose og til selvmord.

Hei dere, jeg er Maria, jeg er Håpsbærer og pårørende- og brukerrepresentant, i Foreningen For Helhetlig Ruspolitikk – FFHR.

Ærefullt svarte jeg Ja til å holde denne appellen. Ansvaret med det har jeg først forstått i ettertid.

Vi må rope ut – bli bevisst hva som skjer i landet vårt.

I 2020 døde 324 menneskersom deg og meg av overdose – også kalt narkotikautløste dødsfall. Dette er det høyeste antall overdoser på 20 år. Det er 6,2 medmennesker pr uke! Eller en middels stor «familie» som dør hver eneste uke rundt oss.

De og deres pårørende hører vi ikke om, ikke ser vi de og vi «slipper» å bry oss med det.

Ute av syne – ute av sinn.

Pandemi, isolasjon, ensomhet rammet også Norge, og den rammet de som sliter aller mest svært hardt.

Mennesker som ikke ble sett eller hørt eller sluppet inn i behandling, fordi vi skulle frigi behandlingsplasser og helsepersonell.

En pasientgruppe mistet mulighet til behandling, fordi en annen pasientgruppe er viktigere.

Mange mennesker som var innlagt med rus- og psykiske utfordringer ble skrevet ut av behandling over en lav sko. De er så altfor mange som ikke har noe ettervern.

Ingen plan om veien videre, men rett ut til det store mørke de ønsker seg ut av.

Det ble umulig å arrangere møteplasser for de enkelte, for Norge var stengt ned. Frivillige representanter for brukere – og deres pårørende, følte seg hjelpeløse i dette. Det er vondt å måtte se på slik behandling av medmennesker.

Hva tror dere de menneskene har tenkt og følt?

Har de følt på menneskeverd?

Respekt?

Skapt tillit til helsevesenet?

Nei, jeg tror ikke det.

Lavterskeltilbudene og samtalene – der den rusavhengige og psykisk syke kanskje kunne blitt møtt og sett, var ikke mulig.

Nå må vi ta tak, kan ikke lenger se på eller arbeide hver for oss, vi må samles og arbeide sammen på tvers av organisasjonene og opp mot og med hjelpeapparatet.

Vi vil alle det samme - å hjelpe den som ønsker endring i livet.

Overdoseforebyggende arbeid krever tett samarbeid, og samarbeid er nødvendig både på system- og individnivå.

Pårørende- og brukerorganisasjoner er sentrale samarbeidspartnere, som alltid bør inkluderes i arbeidet.

Vi må se hele mennesket, bygge mot for at den enkelte skal tørre å drømmeigjen. Motivere ved å være gode håpsbærere, slik at endring for den enkelte kan bli mulig.

Jeg møter mennesker, som sier at de ikke tør å drømme, de har jo bare mislykket, så det å drømme om å få til mestring er farlig.

Jeg har tro på at det er sunt å stille krav til avhengige, motivere til sysselsetting og arbeid.

Mennesker i alle livets faser trenger å bli møtt med respekt, bli sett og hørt. Få noe meningsfylt å gå til og få kjenne på mestring. Å kjenne at andre har tiltro til at jeg kan mestre og oppnå.

Det er viktig å forstå at ingen behandling eller frivillige organisasjoner er for alle, Men hvis vi frivillige og pårørende går sammen med helsetjenester, kan vi sammen klare å hjelpe så mange flere.

Vi kan ikke gi opp drømmen om en rusfri tilværelse."

Kommentarer til denne saken