Vestby Avis har møtt André Løyning som har laget en dokumentar om Kristoffer Lo.  Løyning har tidligere jobbet som journalist i Aftenposten og i Klassekampen. Den tidligere journalisten skrev for første gang om Kristoffer Lo i 2012 og ble veldig nysgjerrig på mannen og musikken.

– Kristoffer spilte tuba på en måte jeg aldri har hørt før og som jeg ikke visste at gikk an.  Etter det fulgte jeg med på alt Kristoffer gjorde og laget en egen blogg for å kunne publisere bilder som jeg ikke fikk muligheten til å få på trykk gjennom jobben, forteller dokumentarskaperen til Vestby Avis.

Løyning forteller at bloggen etter hvert ble en unnskyldning for å kunne ta flere bilder utenom jobben. Han begynte også å gjøre flere intervjuer og skrive tekster til bloggen.

– På denne måten fikk jeg bruke så mye tid jeg ville på intervjuene og artiklene og etter hvert ble bloggen en slags utstilling. Senere har Kristoffer brukt bloggen som bilde på platecoveret sitt, sier André Løyning.

For to år siden begynte Lo-entusiasten å filme. Det startet med at han filmet intervjuer med Lo, for så å lage en dokumentar ut av alle filmklippene.  Resultatet av det hele er en 25 minutter lang dokumentar om Kristoffer Lo.

Blant Lo-fansen har dokumentaren vakt både annerkjennelse og oppsikt, og dokumentaren var blant annet hovedattraksjon under Trondheim Dokumentarfestival  2014.

Løyning synes det er vel fortjent at Kristoffer Lo har oppnådd den annerkjennelsen har har fått de siste årene. Og spesielt morsom synes han det er at Moser-paret hadde laget en egen liten kortfilm som ble vist under takketalen de fremførte ved Nobelpris-mottakelsen. I kortfilmen er Kristoffer Lo med siden Moser-paret i flere år har latt seg inspirere av jazzmiljøet. 

Slik startet det hele

Andre Løyning hadde fulgt Kristoffers karriere på avstand i lang tid da han bestemte seg for å se på mulighetene for å lage en dokumentar om musikeren.  Han kjente ikke Lo personlig men bestemte seg for å invitere Lo ut på pub for å snakke om dokumentarplanene.

– Jeg skjenket ham full og spurte om ikke han hadde lyst til å dra på et fyr å spille tuba, forteller Løyning.

Kristoffer svarte: « jo, selvfølgelig skal vi det». Først etter seks måneder fikk han tid til å gjennomføre planene.

Sammen reiste Løyning og Lo til en øy utenfor Mandal. Røyning hadde fått låne et fyr og de ble der i to dager.

– Kristoffer var fantastisk. Han snakket aldri om noe hinder ved å dra til et slikt sted selv om vi hadde utrolig mange ting å bære med oss av utstyr. Han er utrolig positiv og er en person som drar lasset og holder motet oppe, sier filmregissøren.

– Hvorfor et fyr?

– Kristoffer ga ut en soloplate i 2013 med kun tuba og mange mente det hørtes ut som tåkelur og bølger. Dette inspirerte meg til å tenke på fyret, sier André.

Ute på fyret ble det rom for musikk, samtale, turer og matlaging. Atmosfæren var spesiell og Kristoffer Lo bestemte seg for å spille inn en plate der ute i havgapet.

Etter turen til fyret har Løyning gjort mange prosjekter med Kristoffer Lo. 

– Det er ingen overraskelse at han ble kåret til årets musiker i fjor. Kristoffer hadde et veldig godt år og jobber beinhardt. Han er ekstremt dyktig og har mer en bare gjenoppfunnet sitt eget instrument. Han har klart å holde på det han en gang ble nysgjerrig på i forhold til instrumentet og musikken, forklarer Løyning.

Startet i Vestby

Kristoffer Lo startet musikkarrieren sin i Vestby Skolemusikkorps under ledelse av Svein Gregersen.

– Det må være så inspirerende for unge mennesker i Vestby  å se at noen virkelig lykkes. Både Kristoffer Lo og Åsmund Lande i Oslo Ess har vært på toppen av norsk musikk det siste året, avslutter André Løyning.

Lo er blant Norges meste spilte artister og er en absolutt kritikerfavoritt.  I 2014 og ble han kåret til årets musiker i Dagens Næringsliv og fikk Spellemannsprisen for beste popgruppe og beste komponist med bandet Highasakite.

Tett på Kristoffer

Kristoffer Lo husker godt tiden i korpset og hvordan musikkinteressen begynte å spire frem.

– Vestby Skolemusikkorps er jo uten tvil en av grunnene til at jeg spiller musikk. Det og mor og far sin entusiasme for musikk har vært helt avgjørende. Og Svein Gregersen som hadde notekurs med meg i friminuttene på barneskolen og som hele tiden var med på å pushe meg framover og utfordre meg.

– Han fikk meg jo også til å begynne å spille tuba, som nå er en del av levebrødet mitt, forteller Kristoffer.

– I dokumentaren sier du noe om at du har angst for å besvime på scenen. Er det prestasjonsangst og har det alltid vært sånn?

– Nei, det har ikke alltid vært sånn. Det var en angst som dukket opp en gang helt i begynnelsen av videregående. Jeg er absolutt ikke nervøs for opptre, ikke utover den spenningen som faktisk er ved å spille konsert, men angsten er til stede. Dette er noe jeg begynte å gå til psykolog for på videregående, og jeg går nå én gang i uka til en fantastisk psykolog i Trondheim. Det har ingenting med prestasjonsangst å gjøre, kun med angsten for å bli syk, besvime, kaste opp. Det er ikke knyttet kun til scenen, men oppstår vel så ofte i helt andre situasjoner som på kino, ved en middag, på handletur og så videre.

– Hvordan var det å vokse opp i Vestby? Og hvordan har det satt sitt preg på deg?

– Å vokse opp i Vestby har bare vært fint for meg selv om jeg har opplevd og sett mye rart. Det har jo vært en del dop og styr, men det har aldri vært innom meg. Det som har preget meg bra er jo skolemusikken og det som en gang var et bandrom. Uten bandrommet på Teten, på Verpet og på Prestegården, hadde jeg nok heller ikke spilt musikk i dag. Å la ungdom få lov til å uttrykke seg gjennom musikk, og tilrettelegge for andre hobbyer enn idrett, er uhyre viktig for å skape en bredde og for å gi plass til alle i samfunnet. I tillegg har studioet til Jørn-Arild Grefsrud i Garder vært et sted hvor jeg har tilbragt uendelig med timer i oppveksten.

– Hva betyr det det for deg å bli kåret til årets musiker og i tillegg få to Spellemannspriser?

– Dette er jo selvfølgelig veldig stas og noe av det flotteste man kan oppleve som platemusikant. Jeg er veldig stolt over alt som har skjedd, samtidig som det gir en enorm inspirasjon til å fortsette videre og utvikle meg og bandene mine.

– Hva gjør du for å utvikle deg musikalsk sett?

– Jeg øver, skriver, går på konserter, kjøper masse plater og sjekker ut nye musikk. Man må hele tiden tenke utvikling. Ikke nødvendigvis for at man skal bli bedre, men for  at man skal utfordre seg selv og komme videre, det er veldig viktig!

– Hvilket råd har du til unge musikerspirer i Vestby som gjerne vil satse på musikk?

– Holde på med den musikken du kan være ærlig med. Øv, skriv og gå på konserter. Hent inspirasjon fra andre som holder på med det samme. Og ikke gi opp. Ting tar tid, men alt kan skje!