Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Moss avis 19 mai kan vi lese et innlegg fra SV`s førstekandidat Barham Azadi i Moss, med overskriften “En verdig alderdom krever nok folk på jobb”. Jeg følger Azadi i tankerekken hans; Vi lever lengere også i Moss, slik det ser ut i dag vil antallet personer over 80 år ta seg kraftig opp de neste ti årene. Vtrenger nok folk på jobb og det er absolutt en fordel at de som jobber i helsetjenesten trives i jobben.
Så begynner vi å se litt forskjellig på ting, jeg og SV`s Azadi. Intensjonen om å øke grunnbemanningen i helse Moss er god og helt klart noe andre parti har på listen sin over ting vi må ha fokus på også i kommende periode. Når det er sagt skal det sies at det å øke grunnbemanningen ikke er nok. For det første må vi ha noen å øke med, det må være folk som ønsker å jobbe innenfor helsevesenet og som egner seg til det.
For det andre kan vi øke med så mye penger og folk vi vil, dersom vi ikke får inn nok og rett kompetanse er vi uansett ute og sykler. For det tredje og satt på spissen, blir det nødvendig å spørre seg om hvem man skal tappe for kompetanse for selv å få den nødvendige tilførsel av kompetanse.
Økte lønninger til de som jobber i helse er et ø-hjelps tiltak med tanke på hva som skal til for å rekruttere og beholde sykepleiere og annet kompetent personell. Økte lønninger løser ikke alt, men det er et umiddelbart tiltak som begrenser lekkasje av kompetanse / fagfolk - det er derfor en nødvendighet at vi øker lønningene til yrkesgrupper som innehar nøkkelkompetanse i helse - Moss.
Videre er det absolutt nødvendig at man bruker tid på å finne fram til langsiktige og varige løsninger som gjør at lekkasjen stopper opp, at folk med kompetanse blir værende i stillingene sine, og at vi ser på ressursbruk sli at vi får en mer hensiktsmessig og effektiv bruk av den kompetansen / de ressurser som i dag er tilgjengelig i helse - Moss.
Rekrutterings- og stabiliseringstiltak kan være av forskjellig art, felles for disse tiltakene er imidlertid at man må tenke nytt. Det krever fantasi å komme på tiltak og man må forvente at det både tar tid å implementere og å se resultater knyttet opp til aktuelle tiltak.
Poenget mitt er at vi trenger langt mer på plass enn bare et vedtak om at vi skal ha hele stillinger og økt grunnbemanning i Moss (og nasjonalt) for å få stabil kompetanse og nok forsvarlig personell i helsetjenesten vår.
For de som ikke har fått det med seg er det allerede vedtatt i Moss at man skal ha en heltidskultur, altså at vi ønsker hele stillinger for de som jobber i helse - Moss.
Både Moss kommune, våre nabokommuner, spesialisthelsetjenesten og evt. private aktører er lite tjent med at man i framtiden driver et jag etter ikke bare samme yrkesgrupper, men de eksakt samme folkene.
Allerede i dag ser vi en konstant jakt på de samme folkene, arbeidsgivere byr over hverandre i lønninger og etter hvert også andre goder.
“Vi trenger flere varme hender” er en etter hvert kjent frase fra media. Personlig må jeg erkjenne at dette er en frase som får hårene til å reise seg i nakken på meg. Dersom en du har kjær skulle bli alvorlig syk og ha behov for tett og forsvarlig oppfølging hjemme, ville du da tatt til takke med en person som kommer slentrende innom med varme hender?
Jeg kan i alle fall hilse og si at dersom det var en av mine nære som var alvorlig syk og trengte tett og forsvarlig oppfølging, så hadde jeg forventet sykepleierkompetanse, enkelt og greit. Jeg har tro på at vi som politikere må gi klare føringer til administrasjonen om hva vi ønsker for tjenesten – eksempelvis hele stillinger og fornuftig bruk av den kompetansen vi har tilgjengelig, samt at det jobbes med rekruttering og stabiliseringstiltak.
Utover disse føringene vil jeg si at jeg har tillit til at administrasjonen sammen med fagfolket, de som kjenner tjenesten, er i stand til å komme opp med tiltak som ivaretar disponering av kompetanse, ivaretar pasienter og pårørende og ivaretar ansatte i tjenesten på best mulig måte.
Det er fagfolkene som kjenner pasientenes og pårørendes utfordringer best. Det er fagfolkene som vet best hvordan man leder arbeidsflokken, det er fagfolkene som vet best hvordan sykom utvikler seg, hvordan forebygge og hvordan behandle - det er ikke vi som politikere. Jeg er derfor overbevist om at det beste vi som politikere kan gjøre, er å ha tillit til våre egne fagfolk. Jevn dialog mellom administrasjonen og politikerne er en selvfølge for å sikre at man er på rett kurs.