Stortingsrepresentant Kjerstin Wøyen Funderud framsnakker i Moss Avis nok en gang Senterpartiets iver etter å dele opp Viken. Hun bruker blant annet ordene nærhet, legitimitet og nedvurdering av fylkesrådets egen rapport for å underbygge partiets standpunkt. Hun nevner ikke med ett ord «skilsmissekostnadene» på mellom 330 – 440 millioner kroner. I tillegg kommer flere titalls millioner som årlig må skaffes til veie for å dekke inn i Buskerud og Østfold fylkers framtidige underskudd, enten ved å redusere tjenestene, eller å bli subsidiert av staten.

Støre og Vedum har lovet at staten skal finansiere oppdelingen. Kostnadene skal dekkes av skattebetalerne. Kommunalminister Bjørn Arild Gram er noe mer tilbakeholden med den årlige finansieringsstøtten (Dagsnytt18).

Ved å beholde og videreutvikle Viken vil det i en 5-årsperiode kunne spares over en milliard kroner, som blant annet kunne benyttes til bedre vedlikehold av veier og styrke lærerkompetanse. Det synes ikke Senterpartiet å bry seg om.

Wøyen Funderud skriver: «Vi mener Viken vil svekke folkestyret og med tiden vil sentralisere makt, mennesker og tjenester», og hun fortsetter; «vi ser at store enheter gjør mennesker små, avstandene til de som bestemmer øker og folk får mindre mulighet til å påvirke egen hverdag». Siden Senterpartiet er så opptatt av små enheter og nærhet; hvorfor vil ikke da partiet like godt oppløse Østfold, og erstatte fylket med fem regioner (Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Indre)?

Hva er oppgavene til fylkeskommunen, og hva er innbyggerne opptatt av? Jo, det er ungdommens reisevei til videregående skoler, det er at busstilbudet er tilpasset innbyggernes behov, at fylkeskommunal kultur – og museumstilbud er tilpasset hverdag og fest. Det betyr at innbyggerne i Halden vil ha skoler i Halden, det samme vil innbyggerne i Sarpsborg, Fredriksstad, Moss og Indre. Dagens skolestruktur ble innarbeidet da Viken var tre enkeltfylker, og den videreføres i Viken. Innbyggerne er opptatt av at bussen går fra Skjærhalden til Fredrikstad, Moss og Oslo, at distriktene er bundet sammen med kommunikasjonssentra for å ivareta elevenes skolevei og innbyggernes behov for et desentralisert busstilbud. Disse nære tilbudene fungerer like bra i Viken, som da Østfold, Buskerud og Akershus var egne fylker, og til en rimeligere pris.

Så litt om nærhet; hvor ofte har den vanlige mann og kvinne behov for å treffe politikere eller administrasjon på Fylkeshuset i Sarpsborg? Innbyggernes behov blir i hovedsak ivaretatt av de ulike kommunenes kontakt med politikere og fagfolk på fylkeshuset. I den digitale hverdag med epost, telefon og Teams blir nærheten til folkevalgte og det administrative nivå ivaretatt på en god måte, også for enkeltmennesket. Senterpartiet tror øyensynlig at når innbyggere renner ned dørene for å snakke med politikere og administrasjonen på fylkeshusene, så blir tjenestene bedre og nærheten og demokratiet ivaretatt.

Hva betyr så daglig nærhet for den vanlige mann og kvinne? Det er ikke avstanden til fylkeshuset, men reiseveien til den videregående skolen, eller hvor og når bussen går, og om vedlikeholdet av fylkesveiene er tilfredsstillende.

Wøyen Funderud er opptatt av legitimitet. Jeg er enig med henne at fylkesreformen burde hatt støtte fra et bredere flertall i Stortinget. Men når først et stortingsflertall har vedtatt reformen, bør reformen få virke. Innhold og organisering kan justeres underveis; blant annet i tråd med innspill fra medarbeidere. Det har blitt brukt tusenvis av planleggingstimer av de ansatte før Viken trådte i kraft 1 januar 2020.

Det er i høy grad ulikt syn på legitimiteten bak Senterpartiets ønske om en deling av Viken; blant annet kommer dette fram i leserinnlegg i avisen Budstikka:

  • mange ansatte i Viken fylkeskommune frykter en ny runde med omstilling.
  • en rapport fra Viken selv, advarer mot kompetanseflukt.
  • dårligere økonomi i Buskerud og Østfold.

Det er stor forskjell på hvordan de enkelte fagmiljøene opplever sammenslåingen. I en spørreundersøkelse oppgir 165 ansatte at fagmiljøet er blitt meget godt eller godt etter sammenslåing, mens kun 25 synes det er blitt svært dårlig og 71 meget dårlig. 112 visste ikke.

Wøyen Funderud henviser til en spørreundersøkelse som viser flertall for oppløsning, men når innbyggerne får spørsmålet om de er villig til å betale mellom 330 – 440 millioner kroner, er det et flertall mot oppløsning. Flertallet er uenig med Senterpartiet.

I leserinnlegg og samtale med vanlige folk er mye av begrunnelsen for oppløsning, at det er for store geografiske avstander, at det er ulik kultur mellom Halden og Geilo, og «en gang østfolding alltid østfolding». Dette forteller meg at Senterpartiets kostnadskrevende nærhetsprinsipp nører opp om følelser, og ikke fakta. Det er en dårlig måte å planlegge for framtida.

Senterpartiets ideologi øker offentlig sysselsetting. Med oppdelingen av Viken blir det flere fylkeskommunale heltidspolitikere med sine støtteapparat. Det blir 3 statsforvalteradministrasjoner, 3 planavdelinger for næring, 3 for samferdsel, utdanning, miljø, næring og kultur. Samlet sett må det ansettes flere i tre fylkesadministrasjoner, enn det man trenger i ett fylke. Det gjør at framtidas nødvendige rekruttering til sykepleiere, helsefagarbeidere, lærere, og i praktiske yrker som tømrere, rørlegger og elektriker blir dårligere fordi et økende offentlig administrativt byråkrati vil trenge arbeidskraften. Det blir resultatet av ideologien i Senterpartiets politikk .

Kjerstin Wøyen Funderud brukte overskriften: «Ikke til Høyre ikke til Venstre – men framover». Jeg vil hevde at med Senterpartiets politikk ville følgende overskrift passet bedre; «Tilbake til start – la skattebetalerne betale for gildet».