Til våren skal Stortinget behandle spørsmålet om norsk tilslutning til den såkalte tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid. Til daglig kalles den baseavtalen, fordi den åpner for at USA etablerer 4 baser på norsk jord. En av basne USA får disposisjonsrett er Rygge militære flystasjon.

“Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium”. Dette ble skrevet I 1949 av daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge. Det har blitt stående som den norske basepolitikken. Innebærer tilleggsavtalen at den norske basepolitikken endres?

Nei, hevder tilhengerne av avtalen. I en sirkelargumentasjon peker de på at baseavtalen forbyr baser, derfor er det heller ikke baser det nå skal åpnes opp for. I praksis, sier de, har amerikanerne allerede bygd opp mye militær infrastruktur i Norge etter krigen, uten at vi har kalt det for baser. Siden det skal være rotasjon på mannskapene på basen, er det heller ikke fast stasjonert personell, selv om basene vil ha kontinuerlig amerikansk bemanning og jurisdiksjon.

Avtalens artikkel 1.2 stadfester også at “Alle aktiviteter i henhold til denne avtalen skal utføres med full respekt for norsk suverenitet, norske lover og folkerettslige forpliktelser, herunder når det gjelder lagring av visse våpentyper på norsk territorium. Det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.”

Det betyr at den såkalte Gerhardsen-doktrinen fra 1957 heller ikke endres. Sammen med basepolitikken har erklæringen fra daværende statsminister Einar Gerhardsen om at det ikke skulle lagres atomvåpen på norsk jord i fredstid, vært hovedelementer i de såkalte selvpålagte restriksjonene som skulle sørge for at vår nabo i øst var beroliget.

Imidlertid er det slik at om vi skal være sikre på at artikkel 1.2 respekteres, må Norge forbeholde seg retten til å kontrollere at amerikanske styrker ikke kan bruke, lagre, produsere eller overflytte kjernefysiske våpen i Norge. Slik kontroll åpner ikke tilleggsavtalen for. Riktignok forutsetter avtalen at de amerikanske styrkene sier hvilke våpen de lagrer, men ingen kontrollmulighet. Etter Nei til atomvåpens mening kan noes å viktig ikke bare være basert på tilllit.

For artikkel 1.2 utfordres av avtalens artikkel 3, der amerikanske styrker gis eksklusiv rett og kontroll over områder der de kan lagre våpen. I artikkel 4 fremkommer det også at amerikanske styrker i ‘ekstraordinære tilfeller’ kan gjennomføre de nødvendige tiltakene for å sikre amerikanske operasjoner. Norsk suverenitet vil tilsidesettes dersom amerikanske operative behov anses som viktigere.

Faren for at basene vil bli tatt i bruk også til atomvåpen, er økende. NATOs toppmøte I sommer la økt vekt på kjernefysisk avskrekking og nuclear sharing – utplassering av amerikanske atomvåpen i allierte land som ikke selv har det, og å involvere allierte land i planlegging av mulig bruk av atomvåpen i tilfelle krig. Dette kan innebære økt press for utplassering av atomvåpen, også i Norge.

Selv om Norge skulle velge å stole på at USA ikke bryter med norsk atomvåpenpolitikk, er det også nødvendig at potensielle fiender kan stole på dette. Hvis ikke øker sannsynligheten for at for eksempel russiske forsvarsplanleggere vil anse norske havner og flyplasser som integrert i USAs atomstrategiske infrastruktur – og dermed som potensielle mål for russiske kjernevåpen i en eventuell konflikt.

Nei til Atomvåpen er bekymret for at avtalen tilrettelegger for økt amerikansk tilstedeværelse og kobler Norge tettere på amerikansk atomstrategisk infrastruktur. En slik utvikling vil øke spenningene i nordområdene og gjøre Norge mer utsatt for angrep. En norsk forsvarsavtale med USA må derfor sikre Norge muligheten til å verifisere at det ikke under noen omstendigheter kan brukes, lagres, produseres eller overflyttes kjernefysiske våpen i Norge.