Debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ole Martin Johansen fra FrP sitt innlegg «Nei til å bosette flere flyktninger» (Moss Avis 14 januar) gir på flere punkter et galt bilde av sannheten, derfor kan jeg ikke la det stå ubesvart.
Hvert år kommer IMDI med forespørsler til alle landets kommune om å ta imot et gitt antall flyktninger. Dette beregnes etter hvor mange som er kommet inn i landet og er klar for bosetting. Hvor mange som kommer inn til landet bestemmes som kjent av regjeringen og vi i Rødt Moss har sagt at vi skal ta imot det IMDI ber om - i solidaritet med alle landets kommuner. Frp mener tvert imot at det er «svært viktig» at Moss sier nei til IMDI. Det er en ærlig sak, men la oss holde oss til fakta.
Rødt deler bekymringene til FrP når det gjelder boligsituasjonen i kommunen. Både Rygge og Moss sliter med å fremskaffe boliger til sårt trengende, og det er alvorlig. Rødt håper og ønsker at Fremskrittspartiet vil gi oss støtte når v gang på gang reiser kampen for sosial boligbygging i utvalg og bystyret.
Ole Martin Johansen skriver i sitt innlegg at staten kun garanterer for kostnadene ved mottak av flyktninger i de fem første årene, og at kommunen deretter «ene og alene har det økonomiske ansvaret for flyktningene». Deretter følger noen tall som viser hvor få somaliske og syriske menn og kvinner, altså flyktninger fra krigens redsler, som er i jobb eller sysselsatt i arbeid mer en 30 timer i uken. Her er det en rekke feil.
Det er riktig at statlige midler følger flyktninger i fem år, men som vi nordmenn vet er det ikke bare kommunen som har det økonomiske ansvaret for oss. Om vi ikke er selvgående økonomisk har også staten en rekke ordninger for norske statsborgere utfra hvilken situasjon man er i, for eksempel arbeidsavklaringspenger, trygd og pensjon. Så kommer det som blir virkelig galt: Tallene det vises til fra SSB er nemlig for de med fire års botid eller mindre. Hvis man går inn på SSBs nettsider viser det seg at sannheten er at når de statlige midlene stopper etter fem år er halvparten av alle syrere (2017 - 51,3 prosent SSB) og en tredjedel av alle somaliere i jobb. (2017 - 34,5 prosent SSB). For øvrig er tallene for kvinner 15,8 prosent for somaliske kvinner og 35,4 prosent for syriske kvinner, altså er mye høyere enn de tallene Johansen opererer med.
Dersom man først skal ut med skremselspropaganda i avisene om hvor dyrt det er for oss å ta i mot mennesker på flukt, så kan man i hvert fall bruke riktige tall.
Så trekker Johansen inn hverdagen på Bytårnet skole, og da går vi over fra feilaktige tall til rene rykter. Johansen skriver at vi må «motvirke en utvikling som vi ser nå på Bytårnet skole», hvor han basert på et fire år-gammelt avisoppslag har fått det for seg at det er vanlig med klasser med kun ett «norsk» barn. Jeg er så heldig at min sønn går på nevnte Bytårnet skole, og brorparten av de foreldre jeg har møtt i forbindelse med diverse foreldremøter, skoleavslutninger o.l. har jeg oppfattet som mest sannsynlig etnisk norske, i den grad jeg har tenkt på dette som interessant. Det er mulig det har vært klasser med en annen sammensetning av land og nasjoner enn den jeg kjenner, det ser jeg ikke bort ifra. Slik jeg oppfatter Bytårnet skole er det uansett en skole hvor foreldrenes nasjonalitet ikke er det tema som er høyest på dagsplan, og det tenker jeg er en sunn holdning.
Et tips til Ole Martin Johansen og FrP i dette kommunevalg-året må være dette: Ikke triks og miks med ord, tall og statistikk for å få frem et poeng eller en mening. Ikke svartmal situasjonen, men bidra heller til en konstruktiv debatt om hvordan vi både kan hjelpe mennesker i en forferdelig situasjon, og sørge for bedre integrering. Vi er mange som følger med og bryr oss.
Kilde: SSB 11609 - Sysselsatte innvandrere, etter kjønn, alder, landbakgrunn, botid, statistikkvariabel og år.
Flere innlegg i samme debatt: